Down under: Bursdags overraskelse

Hei alle sammen. Jeg må innrømme at jeg elsker å sette meg ned foran dataen for å skrive disse innleggene, med ørepluggene godt plantet i ørene og musikken dundrende på det høyeste volumet! Det er en flott måte å avkoble på. Ikke at avkobling er noe jeg trenger akkurat nå, fordi jeg kom nettopp hjem fra den beste turen jeg har vært på noen gang! Å jada, bursdagen min skulle nok kreve et blogg innlegg for seg selv!

Da vi satt i bilen på vei tilbake til Cooktown tenkte jeg for meg selv at dette innlegget skulle være på engelsk, fordi sånne skryte innlegg som dette burde jo alle kunne forstå ikke sant?:P Men nei, jeg har nettopp svart x antall personer på message og mail så jeg gidder ikke å konsentrere meg om grammatikk overhodet, og i morgen er det full jobbing igjen så blir lite tid til å skrive da!

ANYWAYS…. Mandags morgen 28. mai våknet jeg til vanlig tid, kvart på 6, for å gå på jobb halv 7. På vei ut døra bannet jeg til Jason å sa: Why the “#¤%/& do I have to get up at 6 a clock on my Birthday!? Da jeg ankom restauranten ble jeg møtt av min søte kollega Elise som hadde med en liten muffins med lys på toppen, og vi gjorde klar frokost buffeten til turgruppene som begynte å rulle inn klokka 7. fem over syv kommer Jason inn etterfulgt av Laura, en annen kollega. Jeg tenkte ikke noe særlig over det annet enn at de sikkert var inne for å få seg noe mat, men neeeida!

“You didn’t think you were going to work on your Birthday did you?” Sier Jason og river meg med. Vi går tilbake til rommet der kofferten står ferdig pakka og han har lagt fram klær til meg på senga. Jeg fikk beskjed om å skifte fort fordi vi måtte komme oss avgårde. Siden Jason ikke har tatt lappen enda måtte jeg kjøre, men jeg visste jo ikke hvor vi skulle! Etter vi hadde kjørt en liten stund blir vi overrasket av en kenguru som plutselig hopper ut i veien. Jeg har jo lært at man ikke skal bremse når dette skjer. Men man har jo ikke tid til å tenke logisk, man bare reagerer! Og min reaksjon var jo selvfølgelig å trøkke inn bremsa alt jeg hadde. Å bråbremse i over 100 kilometer i timen kan være farlig. Bilen føyk nesten av veien, men det gikk bra. Med litt høyere puls kjører vi videre mens jeg skriker: «Herregud vi kunne vært død visst en bil hadde kommet oss i møte» «herregud vi døde nesten» mens den mest rasjonelle av oss sier at det gikk bra og vi holdt absolutt ikke på å dø. Jeg kan være veldig dramatisk av meg av og til, men herregud, jeg er da ikke vandt til kenguruer som hopper ut i veien! Litt senere skjedde det på nytt! Denne gangen bråbremset jeg ikke men vi traff den heller ikke, men det var veldig nære. De er ganske dumme dyr, de bare hopper mot biler. Og de ligger strødd på veiene, døde kenguruer og annen veislakt!

Etter å ha kjørt 3 timer skjønner jeg at vi enten skal til Cairns eller Port Douglas, og inni meg håper jeg på det siste. Og jeg hadde rett! En time senere er vi i Port Douglas hvor Jason har booket en president suite på et 5 stjerners resort! Sea Temple Resort! Det var sinnsykt fint! Og vi hadde to netter der og nesten 3 dager. Vi kom tilbake for bare 4 timer siden.

Siden vi jobber i hospitality fikk vi oppgradert gratis fra et vanlig rom. Alle på jobben visste om dette og de hadde visst det i flere uker. Jeg fatter ikke at han faktisk klarte å komme unna med det uten at jeg fattet mistanke. Men tatt i betraktning vår økonomiske status hadde jeg ikke trodd han ville finne på noe slikt. Uansett er det kanskje det koseligste noen noen gang har gjort for meg. Og jeg fikk tilbringe disse dagene med å gjøre noe av det jeg liker aller best, shoppe og spise på posh restauranter! Jeg skal ikke engang nevne hva de restaurant regningene kom på. Men det betyr bare at vi må være her et par uker ekstra å jobbe. Og det gjør absolutt ingenting fordi vi ikke har noe hastverk nå som jeg ikke skal begynne å studere til høsten. Det beste måltidet vi hadde var nok på resortet hvor vi spiste en degustation meny bestående av 7 retter, deriblandt smoked duck og 12 hour red wine braised lamb shoulder, nam nam nam!!

Det var så deilig å komme seg ut av dette asylet for en liten stund å se mennesker og sivilisasjon! Haha! Da jeg satt nede ved baren i går for å bestille en drink begynte bartenderen å spørre hva jeg gjorde der osv. Da avbrøt en mann meg og sa hun er her fordi kjæresten hennes ga henne det som en overraskelse i bursdagsgave. Langt vekke fra Cooktown kunne jeg ikke fatte hvordan denne mannen visste dette. Er du fra Cooktown sier jeg og han svarer selvfølgelig ja og sier at alle i Cooktown visste om dette. Alle bortsett fra meg.

Sjefen min sendte med Jason en flaske champagne til meg. Og vi fikk låne deres bil gratis. Det er de som driver Sovereign. Keith tilba seg faktisk å betale for oppholdet men Jason takket nei. Fordi Jason er en verdifull ansatt som har hjulpet de mye etter vi kom opp. Ikke visste jeg at Jason var så flink på kjøkkenet! Han har jo aldri orket å ordne seg fagbrev fordi det er styr å reise ned til Cairns i 4 uker osv, men nå skal han gjøre det, fordi ja, som sagt vi har ingen hastverk!